Endelig kom dagen da alle urokråkene i Charlottes mage skulle ut. På vei til Solberghallen var det ganske stille i bilen.
Vår utgave av Duracellhunden skulle temmes, dette var Hermínas store prøve på å være sammen med mange andre hunder i mange timer - og få masse miljøtrening. Charlotte skulle få teste om kontakt og ståtreningen hadde gitt resultat, og hvordan det fungerte under ukjente forhold.
I utstillingsringen var Charlotte preget av alle fuglene som ville ut på en gang, mens Hermína viste seg fram som om hun aldri hadde gjort annet. Hun presenterte seg godt, sto og holdt kontakt. Sammen gikk de ut med BIR-valp sløyfen og stolheten lyste av ekvipasjen.
Hundeutstilllinger medfører ofte endel venting, det ble også tilfelle i Drammen. Nå i etterkant gjør det ingenting. Siden Hermína ble BIR-valp, skulle hun inn i gruppefinalen senere. Charlotte oppdaget at det fremdeles var endel av fuglene som ikke hadde fløyet.
Gruppefinalen var igang og den ene ekvipasjen etter den andre ble ønsket lykke til videre. Der sto de da, Charlotte og Hermína - og en ekvipasje til................. and the winner is HERMÍNA!!!!!
I BIS-finalen ble det ingen plassering. Men for en erfaring for de to debutantene!!! Og sannheten er at jeg er ganske stolt som pappa og hundeeier.
Det var agilityringer også i Drammen.
Vi var jo likevel på plassen og da kan jo ikke slike ringer være uprøvd. Askur og jeg var påmeldt i hopp og agilty. Siden vi bare hadde startet en gang tidligere, kjente jeg spenningen stige i kroppen mens jeg så de bygde banen "vår". Men samtidig en herlig ro. Vi er jo så heldige at vi trener med en gjeng som har mye erfaring fra konkuranser og kunnskap om agility. Jeg kjente at det har gitt meg veldig mye.
Klare til start i hopp. Syntes vi gikk et godt løp og klarte oss fint gjennom utfordringer som mange sleit mye med. Holdt nesten inn, men et par hopp før mål, var det en pinne som Askur mente det ikke skulle hoppes over. For å rette opp vegringen skulle vi ta det engang til, da hoppet Askur over - men feil vei. ---- og vips. DISK.
Så var vi klare for start i agility. Fin bane, alt gikk bra. Dette var morro. Ikke mange hinder igjen, "bare" å løpe over stigen, et par hopp og ferdig.
Men så var det stigen, bra start. Da var det stopp.... en gang til, samme greia og disk. Til slutt kom Askur så høyt opp at han så toppen, da kom vi over. Vi gjennomførte løpet og resten gikk helt fint.
Dermed har jeg opplevd det som så mange snakker om, - kjempefornøyd med løpet, men disket. Vi skal trene masse på vippe og stige fremover for å få tilbake tryggheten med de hinderne, da er vi klare igjen. - For gode løp uten disk.
