Harestua, spesialutstilling og avlsseminar med Hans-Åke Sperne 21.-22.august 2010

Blitt en stund siden vi har oppdatert her nå, men jeg har flyttet til Oslo. Så nå bor jeg ikke sammen med kosebamsene mine lenger… Kjenner jeg savner dem altså!!! Men ser dem jo inni mellom da… Siden sist har det vært spesialutstilling på Harestua og avlsseminar med Hans-Åke Sperne. Jeg kunne skrevet en del om det, men for en tid siden fikk jeg et spørsmål om jeg kunne skrive et innlegg om avlsseminaret til Hans-Åke Sperne… Og jeg tenkte; Hvorfor ikke… Men når jeg skulle sette meg ned, måtte jeg begynne å grave litt i hukommelsen min, men det gikk sånn passe greit. Med litt hjelp fra mine og Toves notater… Så legger heller inn resultatet her…

Så var tiden inne for at Hermína skulle stille som junior igjen. Wæææ, og dette skulle nå skje på Spesialen på Harestua, med mange andre islendinger og med Hans-Åke Sperne som dommer. Han var nemlig dommer på en utstilling i Drammen, den gang vi skulle finne ut om vi skulle skaffe oss en Islandsk Fårehund eller ikke. Jeg husker jeg stod på siden linjen og kikket, og jeg hadde aldri vært på noen hundeutstilling før. Jeg prøvde å forstå hva som foregikk, men det så i grunn egentlig ganske dumt ut, der menneskene løp rundt i ringen og prøvde å få hundene sine til å se bra ut. Og få en bedømmelse på det etter på. Jeg bestemte for at det skulle aldri jeg gjøre. Og den dommeren i ringen syns jeg var utrolig streng, men han kom jo med en forklaring på det, men det skjønte ikke jeg så mye av.
Så når jeg visste jeg skulle stille for han på Harestua var sommerfuglene i magen både der fordi jeg var litt(les: veldig) nervøs, for hva kommer han til å si om Hermína… Og fordi jeg gledet meg fordi jeg visste at er det noen som veit hva han snakker om, og ikke minst kommer med en forklaring, så er det nemlig Hans-Åke.
Resultatet på utstillingen kan men vel ikke si så mye om, ho fikk blå sløyfe, men jeg er fornøyd. For jeg fikk en god forklaring!

Pappa og jeg hadde bestemt oss for å være med på avlsseminaret til Hans-Åke på søndag. Så vi hadde leid et rom på Lygnasæter Hotell. For da slapp vi å dra fram og tilbake, og ikke minst det var lov med hund på rommet J.
Etter en god natt søvn, var vi klare for a innta skolebenken for noen timer. Og ja, jeg gledet meg VELDIG!!! Spesielt etter lørdagen, hvor jeg igjen fikk bekreftet det at han er grundig, streng, men rettferdig og han gir en forklaring på de valgene han tar. Og ikke minst han finner ALLTID noe positivt!!! Og det er så utrolig viktig (her kommer nok pedagogen i meg litt fram…)
Temaet for dagens seminar var: ”Anatomi med fokus på Islandsk Fårehund. Eksteriør, funksjon, mentalitet. Med undertittelen: Hva står det egentlig i kritikken?” Vi var ca 20 stk som ventet spent. Hans-Åke Sperne har som nevnt god greie på Islandsk Fårehund, han er eksteriørdommer på denne og mange andre raser, har drevet med oppdrett av rasen i mange år. Han har vært engasjert i hundeklubber og SKK. Og ikke minst, han sitter som en av tre i lederskapet for ISIC.

Hans-Åke begynte med en kort presentasjon av seg selv og May Britt, før han ba oss andre om å fortelle hvem vi var, hvilken erfaring med hund/Islandsk Fårehund vi hadde, og erfaring med avl.
Så skrev han opp fem punkter på tavla. Fem punkter det vanligvis snakkes om i avl.

1. Eksteriør: bedømmes på utstilling og i henhold til rasestandarden. Rasestandarden som er utarbeidet på Island (selvfølgelig) oversatt til engelsk og godkjent av FCI er rasens “bibel”! (FCI-Standard No. 289/20.06.2007/GB). Den skal se ut som en islending og fungere i de oppgavene som en islending har. Hans-Åke sa at han på lørdag ikke hadde vært i tvil en eneste gang om at det han bedømte der var Islandske Fårehunder. Han hadde derimot en gang bedømt en Eurasier som han gjerne skulle gitt CK, hvis den hadde stilt som Islandsk Fårehund, men den fikk en 3. premie, for den så jo ikke ut som en Eurasier! En Islandsk Fårehund er skap for å fungere på Island. På Island ligger temperaturen mellom -5 og + 15 med mye regn og vind, og temperaturen kommer ikke ned i -40. Hans-Åke sammenliknet Island med Stavanger og Kristiansand, bare 10 ganger verre når det gjaldt vind og regn. Og hvorfor kommer jeg med denne informasjonen? Jo, fordi pelsen til en Islandsk Fårehund skal takle dette. Glem om den er lang eller kort, rasen har begge varianter. Det er viktigere at den har den rette kvaliteten. En islending skal kunne svømme over elva og komme opp igjen på andre siden like fin og klar for mer jobbing. På Island er det breer som smelter hele tiden og dette medfører iskaldt vann. Folkene rir over elva, bikkja må komme seg over for egen hand. Den kan da ikke ha en ordentlig ”bamsepels” som blir klissvåt. Kort sagt det er en grunn til at Islandsk Fårehund har skal ha det eksteriøret den blir bedømt etter.

2. Funksjon: ”Hva er hunden til for?” En islending er både en gårds- og gjeterhund, men den er ingen vakthund. Gjeterdelen er vel ganske opplagt. Det ble ikke sagt så mye om dette, bortsett fra et par ting Islandsk Fårehund at de skal ha noe hvitt på seg, årsaken til det er at det er en rase som jobber mye selvstendig og løper ofte bort fra eieren opp i fjellsider, i høyt gras osv, for å samle og hente inn sauene. Da gjør det hvite i pelsen at det er lettere for eieren å få øye på hunden sin. Dette har vi også selv erfart med Askur, spesielt på høsten når graset begynner å bli gult. Altså kommer farger og pels innunder funksjon også. Nok et bevis på at punktene henger sammen. Det andre som ble sagt var at den gjeter på samme måte som; Norsk Buhund, Finsk Lapphund, Svensk Lapphund, Vestgötaspets og Lapskvallhund. I Sverige så bruker de gjeterhundprøven til Västgötaspetsen til å teste gjeteregenskaper. Det vil bli feil å prøve den sammen med Border Collie, fordi dem har forskjellige måter å gjete på. Hans-Åke mente at den gjeterprøven de bruker i Frankrike på Pyreneisk gjeterhund ville passet enda bedre. Når det gjaldt gjeting så anbefalte han oss å lese Sau til fjells - opplæring av buhund av Jon Sæland.
En ting som også ble nevnt var at Islandsk Fårehund bruker bjeffing som en del av ”funksjonen” sin, den bruker stemmen sin når den jobber.

3. Helse: Det ble ikke snakket så mye om helse på Islandsk Fårehund, for det er jo som kjent en sunn rase. Men det er jo noe som heter ”ingen regel uten unntak”, og det gjelder jo selvfølgelig denne rasen her også. Men nok en gang så ser vi at alt henger sammen. Det hjelper ikke om man har ei bikkje er aldri så fin og flink om den for eksempel ikke kan gå. Hans-Åke snakket litt om det enorme fokuset på HD hadde sin bakgrunn i at en gang i tiden var det noen som skulle satte i gang et forskningsprosjekt og valgte seg ut HD. Det var et aktuelt problem hos bl.a schäfer som ble mye brukt som tjenestehund. Det er dyrt å trene opp disse, dermed var det greit å ha forsikra seg om at de ikke kom til å gå ut pga HD. Bikkjer med HD ligger normalt på 6-7 % i de fleste raser. De første islendingene som ble importert til Norge og Sverige var HD-frie, men de første som ble importert til Danmark hadde derimot HD, noe som førte til et større problem hos dem utover i avlen.

4. Mentalitet: Blir testet ut med mentaltester. Dette er noe Norge ikke har jobbet så mye med, men som er mye mer vanlig i Sverige og Danmark. Hans-Åke håpet at vi kom etter på dette punktet. Ellers ble det ikke snakket så mye om dette. Bortsett fra at han nevnte bikkja som fikk 0 på lørdag fordi den knurret da han kjente på den, og at den også gjorde utfall mot andre i ringen. Denne oppførselen fant han seg ikke i. En ting er om de står for tett, da kan den kanskje få lov til å si litt ifra at den syns det er ubehagelig, men ikke når avstanden er på ca 3 meter. 

5. Genetisk variasjon: Islandsk Fårehund er fortsatt en veldig liten rase og det er lette “å møte seg selv i døra”, når man skal drive med avl av rasen. Her er det veldig viktig at vi prøver å spre genene så mye som mulig. Det er kun 27 kjente bikkjer som utgjør grunnstammen så seint som i 1969. Når det er snakk om avl, så er det viktig å prøve å holde innavlsprosenten nede (så lav som mulig), men det er viktig og ikke henge seg helt opp i det i forhold til at rasen er såpass liten. Så man må tenke litt over det før man bestemmer seg for hvor mange generasjoner bakover man la være med på å bestemme.

Men det er viktig å huske på at ALLE punktene er like viktige, for alt henger sammen! Og det er det som utgjør den Islandske Fårehunden. Det hjelper jo ikke om hunden er flott å se på, om den ikke klarer å gå? Og er det riktig å avle på en som har verdens beste gemytt, men som ikke har et snev av bruksegenskapene sine? Det er veldig viktig å tenke helhet i avl. Man må ikke begynn å avle på en bestemt ting, da blir innavlsgraden fort altfor stor, som igjen kan føre til problemer. Man ser at det er en del som har valgt å avle etter farger, men på en islending så burde vel det være det minst viktige av alt! Det eneste kravet om farger i følge standarden er jo at den skal ha litt hvitt på seg, og at det ikke er ønskelig med hvitt som dominant farge. Hvis vi fortsetter i den banen vil vi jo tilslutt ødelegge rasen da… Er det det vi vil gjøre med den fantastiske rasen vi har?!?!? Her kommer vi også inn på noe som Hans-Åke brenner for. Det ene er samarbeid! Vi kan ikke begynne å lage egne små grupper og holde på med saker på siden av klubben, og vi må ikke snakk stygt om andre. Den andre tingen som er veldig viktig å huske på er at Islandsk Fårehund er en liten rase, her MÅ vi samarbeide og se på ALLE islendinger som en gruppe på tvers av landegrenser. Vi kan ikke begynne å snakke om norsk Islandsk Fårehund, dansk Islandsk Fårehund osv.
En annen viktig ting når det er snakk om avl er: STILL KRAV TIL VALPEKJØPERENE!!
Et lite tips: den fargen blir ofte slik som fargen rundt ørene på valpene er.

Så var vi kommet til den delen der vi skulle få litt mer innblikk i ”hva står det egentlig på kriktikken?”. Nå var det over til anatomidelen. Og det begynte med at Hans-Åke spurte oss om vi visste hva som var forskjellen på et menneskeskjelett og et hundeskjelett? Vi kan jo alle se at en hund går på alle fire beina, mens vi mennesker går på to. men hva er egentlig grunnen til det, jo, hundene mangler kragebein. Det som gjør at vi mennesker har en ”åpen” brystkasse. Så klatret han opp på bordet og stilte seg opp som en hund (og det var litt av et syn J). Han klatret fort ned igjen og gikk over til å bruke de hundene vi hadde tilstede, en Whippet, en Pomeranian og en Islandsk Fårehund. Han brukte disse til å “tegne” og forklare på, sånn at vi skulle kunne se forskjellen på forskjellige raser. Islands Fårehund og Pomeranian er i grunnen veldig like bortsett fra størrelsen, mens Whippeten var derimot helt annerledes, og ikke minst var den veldig lett å se kroppen på, for den var ikke gjemt bak så mye pels.
Ting som ofte blir nevnt på en kritikk:
Vinklene avgjør steglengden til hunden. En Whippet som er en “galopp-hund” skal kunne sparke godt ifra og ta lange steg. En islending skal kunne klatre i bratte bakker og da er det en fordel med korte steg. Hans-Åke sa at Svensk Lapphund og Islandsk Fårehund hadde like vinkler. På en riktig vinklet islending skal du finne fram til toppen av skulderbladet, og kunne trekke en rett linje gjennom albuen og ned igjennom poten. Kraftige muskuløse lår.
Lendepartiet er et svakt punkt på hunder, det står liksom helt aleine uten støtte av ribbein eller bein, derfor er det viktig at dette ikke er for svakt. Lendepartiet skal være muskuløst og lett opptrukket.
Sporer/ulveklørne som vi er så opptatte av ble det vel heller ikke sagt så mye om, annet at de skal ha litt “substans” ikke bare være et vedheng. Og at det i rasestandarden står at de “kan være dobbelte” det står ikke engang at de skal være der. I kommentaren derimot så står det at det er ønskelig.
Brystkasse skal være ovalt. Den skal være bred og dyp, ned til litt over albuen. Stor brystkasse gir plass til store lunger og god lungekapasitet gir bra utholdenhet. Noe som er en fordel for en god arbeidshund.
Kroppen skal være rektangulær (lengre enn den er høy) og strek. Og det skal være harmoni i helhetsuttrykket.
Ørene skal være oppstående, trekantede og spisse. Den bredden du ser i basis skal være så lik avstanden mellom ørene som mulig. De skal også være bevegelige, og reagere med bevegelse på lyder.
Øynene skal være middels store og mandelformede. De skal være mørke, men uttrykket skal være livlig, intelligent og freidig.
Bitt de skal ha saksebitt.
Krysset moderat kort og bredt. Lett skråstilt og muskuløst.
Halen skal være ringlet over ryggen, ikke ligge på siden og ikke for hardt eller løst.
Hodet kileformet med spiss snute og tydelig markert stopp. Sett i profil skal neserygg og skalle være mest mulig parallelle. Kraftig skalle.
Fra en kritikk; “Vakra öron som skallen skal anpassas til” Altså at ørene er akkurat passe, men skallen må vokse litt til for at det blir riktig. Er det mulig? En grunn til at hode ikke skal være for smalt er at det rett og slett skal tåle en trøkk. Dette er en gjeterhund som bl.a gjeter ved å nappe i hasene, og spesielt hester kan fort sparke tilbake. 

Da vi takket for oss, må jeg si at jeg satt igjen med en god opplevelse, men hadde jeg lærte noe mer om kritikker? Ja, det har jeg, men det er fortsatt mye jeg ikke forstår. Og det er litt artig å lese gjennom kritikkene på nytt nå etter å ha vært med på dette. Og ikke minst sitte på sidelinjen ved utstillingsringen og se etter mye av det Hans-Åke snakket om. Og ja, man legger mye mer merke til ting.

Hans-Åke snakket også litt om forskjellige forskninger som var gjennomført på Islandsk Fårehund, bl.a. om slektskap men andre hunderaser. Da kom det fram at Islandsk Fårehund kanskje har et slektskap til Karelsk Bjørnehund og Nord Europeiske Spetzhunder.

Og helt til slutt, Hans-Åke hvis du leser dette, takk igjen for en fantastisk dag!

Noen bilder: